Slik jobber Klimapanelet
Intergovermental panel om climate change (ipcc) eller FNs klimapanel, som vi kaller organisasjonen på norsk, ble opprettet av FNs miljøprogram UNEP og verdens meteorologiorganisasjon i 1988. Mandatet er å sammenfatte den vitenskapelige litteraturen som er publisert innen klimaforskning. Dermed reflekterer ikke klimapanelets rapporter en enkelt forskers syn på ulike sider av klimaendringene, men er vitenskapsamfunnet sammenfatning av kunnskapsstatus på dette feltet i dag. Klimapanelet forsker ikke selv, men sammenfatter, evaluerer og analyserer kunnskap om klimaet som allerede er publisert i fagfelteberømte tidsskrifter. Med bakgrunn i dette trekker klimapanelet konklusjoner og kommer med anbefalinger.
Rapportene fra FNs klimapanel er resultat av innspill fra hundrevis av forskere og tilbakemeldinger underveis fra både forskere og politikere i de 192 landene som er medlemmer av klimapanelet. I tillegg til verdens meteorologiorganisasjon og UNEP foreslår det nasjonale knutepunktet i hvert enkelt land forskere som skal være med å skrive den neste rapporten. Men det er klimapanelet som til syvende og sist bestemmer hvem som får være med. I Norge foreslår Statens forurensningstilsyn forskere til klimapanelet.
Først blir en gruppe forfattere valgt til å forberede første utkast av hovedrapporten. Dette utkastet går gjennom en omstendelig vurderingsprosess. Først gjennomgår kapitlene
en ekspertvurdering som tar minst seks uker. Basert på tilbakemeldingene lager forfatterne et nytt utkast som skal vurderes både av eksperter og av regjeringen i de 192 medlemslandene. Alle kommentarene som fremkommer under vurderingene, må vurderes av forfatterne. Disse kommentarene, og forfatternes merknader til dem, er åpent tilgjengelige.
Sammen med hver rapport lager klimapanelet et sammendrag for politikere. Representanter fra myndighetene i dette sammendraget, med de har ingen mulighet til å endre forskernes konklusjoner og har ingen innflytelse over hva som eller står i rapporten.
I Arbeidet med å vurdere alt materialet er hovednormene for vitenskapelig arbeidsmåte fulgt:
– Panelet har i all hovedsak basert seg på publisert forskning som er vurdert av fagfeller.
– Mange forskere skriver om samme tema, og de skal i sin gjennomgang av den publiserte litteraturen dokumentere uenigheter og usikkerheter.
– Arbeidsprosessen er gjennomsiktig.
Blant annet blir foreløpige analyser og konklusjoner lagt ut til gjennomsyn i to runder. Alle kommentarer gjennomgås og innholdet i kommentarene vurderes på samme grunnlag som annet materiale: Har de holdepunkter i fagfellers publisert materiale? Hvis ja, så skal kommentaren reflekteres i rapporten.
– Klimapanelets medlemmer nomineres fra hvert enkelt land. De må selv være aktive klimaforskere.
Verden er blitt varmere
At temperaturen på jorda har steget de siste tiårene er uomtvistelig. Det er blitt varmere her, både til lands og til vanns og i lufta. Forskerne mener at temperaturen har steget rundt 0,8 grader celsius siden 1906 og at temperaturen, med unntak av de siste tre årene, stiger stadig raskere. Faktisk har mesteparten av økningen, om lag 0,7 grader celsius, skjedd etter 1950, men det var også en betydelig temperaturøkning fra 1920 til 1940.
Forskerne har målt temperaturen siden Termometeret ble funnet opp på begynnelsen av 1600-tallet. Mange mener Galileo Galilei skal ha æren for oppfinnelsen, men perseren Avicenna hadde utviklet et tilsvarende instrument rundt år 1000. Som andre vitenskapsmenn på den tiden, for de flestevar menn, utfoldet Avicenna seg i de fleste disipliner: Fysikk, filosofi, medisin, astrologi, matematikk, poesi. Man la mindre bånd på seg før. Uansett, oppfinnelsen hans ble glemt oggjenoppdaget av Galilei 600 år senere. Det første meteorologiske nettverket ble opprettet i Italia i 1653 og rapporter om temperaturmålinger ble publisert i vitenskapelige tidsskrifter så tidlig som i 1669. Siden slutten av 1800-tallet har temperaturen blitt målt systematisk på nær sagt alle bebodde områder på jorda. Forløperen til verdens meteorologiorganisasjon (WMO) ble opprettet i 1873 og har siden den gang jobbet med å standardisere meteorologiske observasjoner. Når forskerne skal sjekke om den globale middeltemperaturen har endret seg på 100 år, trenger de lange serier med temperaturmålinger fra ulike steder på jorda. Ideelt sett burde temperaturen vært målt på de samme stedene og med de
samme instrumentene hele tiden – uten avbrudd. På 1800 tallet og det meste av 1900-tallet var det heller ikke snakk om fjernavlesning av målestasjoner slik vi kan gjøre i dag, du måtte pent besøke dem, eller få noen til å gjøre det for deg.
Russerene Wladimir Koppen var førstemann til å overvinne de fleste hindringene. På slutten av 1800-tallet fattet han in-teresse for sammenhengen mellom klima og vegetasjon. For å studere effekten av solflekker var han nødt til å beregne endringer i gjennomsnittstemperaturen. Han baserte seg delspå andres avlesninger, men i den grad var det mulig, foretrakk han data han selv hadde avlest. Med informasjon fra 100 målestasjoner beregnet han gjennomsnittstemperaturen
ulike steder på jorda og delte inn klimatiske soner. Vi kjenner dem som tropisk, sub-tropisk, temperert og så videre.
Etterord
Denne teksten er et elevarbeid. Eleven har skrevet av fra ei bok. Det var det som var oppgaven. Men verken boka eller elevens navn er kjent.